JULEMAT

I forkant av de relgiøse høytidene skulle man spise "hvit" mat. Både lutefisk og julegrøt er etterlevninger fra den tiden. Grøt spiste man året rundt, men risengrynsgrøt var reservert til fest. Til jul var det vanskelig a få tak i fersk fisk, så da ble den lutet, gravet og røkt.

JULEMATEN
Julematen varierer endel i vårt land, med fisk - spesielt torsk - i forskjellige former langs kysten og fårekjøtt vestpå. Likevel har nok tradisjonen med svinekjøtt holdt stand innen størstedelen av landet. Også i Setesdal brukte de svinekjøtt, ofte stampet til en grøt sammen med kålrot. Kanskje har skikken eldgamle aner knyttet til naturguden Frøy som rådet for lykke og årsvekst, og hans gris Gullinbursti som kunne fare gjennom luft og hav og lyse opp vintermørket med sin gyldne bust.

I tidligere tider bakte man mange steder en kake formet som en gris eller en hane, bakt av de siste kornaksene som ble skåret om høsten («såkake»). Den sto på bordet hele julen som et «skuebrød» og måtte ikke spises. Når julen var forbi, ble den pakket inn og først tatt frem igjen når våronna tok til. Da ble noe spist, noe ble oppsmuldret og gitt til hestene som trakk plogen, mens resten ble strødd ut over åkeren.

Men også grøt ble spist på julaften; det kunne være byggmelsgrøt eller rømmegrøt; risengrynsgrøten er av forholdsvis ny dato. Man laget et stort kors i midten til å helle smør i, slik at man fikk frem det gamle, hedenske solkorset som ble farget gult av smøret. Mandel i grøten hører vi om allerede tidlig på 1500-tallet. Kaker og brød forsynt med særlige, symbolske mønstre hørte også julen til i tidligere tider.

Selve måltidet julaften var lenge forbundet med ritualer som ingen lenger husket opprinnelsen til. I Hallingdal var det f.eks. skikk å legge dyktig på peisen før man gikk til bords («juleeldsmæle»). Falt noe ned på gulvet mens man spiste, måtte det bli liggende. Når man var ferdig med å spise, tok mannen i huset en matbit av hvert slag og kastet på ilden. «Varmen skulle ha mat», ble det sagt. Etterpå ble matrestene samlet og gitt til hønsene; da ville ikke hauken kunne ta dem.

OPPSKRIFTER