JULESANGER

Skikken å synge egne julesanger går tilbake til middelalderen. Julen er en høytid for sang. Nordmenn synger i kirken, på fester og i hjemmene. Julesanger og sangleker som synges under julefester i dag, har røtter tilbake til 1600- og 1700-tallet. Med juletre-julen som spredte seg gjennom Europa og kom til Norge på 1800-tallet oppsto den norsiske skikken å gå rundt juletreet og synge.

Legenden om Glade Jul Hellige Jul
Den unge presten som betjente Oberndorf menighet i de Bayerske alper, satt lille julaften ved skrivebordet sitt og arbeidet med sin preken. I et år hadde han vært i den lille byen. Det hadde vært hans ønske om å komme til en storby, hvor han kunne nå mange med sitt budskap. Av den grunn hadde han ikke helt slått seg til ro i den lille byen. Men etter hvert følte Josef Mohr seg mer vel og litt mer tilfreds med sin menighet og folk var mer vennligsinnet enn til å begynne med.

Som forberedelse til sin preken neste dag, hadde han lest fortellingen om hyrdene ute på marken og om engelen som kom til dem og sa: ”Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren i Davids by”. Natten hadde for lengt senket seg over byen og det gamle kirkeuret slo ett. Presten hadde gått bort til vinduet – der sto han og så ut i natten.

Josef Mohr ble avbrutt i tankene av at det banket på døren. Utenfor sto en bondekone med et tykt sjal om skuldrene. Hun fortalte om en fattig kone som bodde oppe i fjellet og som hadde fått et barn den dagen. Foreldrene ønsket at presten skulle komme og velsigne barnet. Den unge presten fulgte med bondekonen og begav seg ut i vinternatten.

Det var noe som grep Mohr ved besøket i den dårlig opplyste hytten som var nesten falleferdig. Den unge moren lå på et tarvelig leie med et lykkelig smil om munnen. I armen holdt hun det sovende barnet. Likheten med krybben i Betlehem var vel ikke stor, men likevel syntes den unge presten at de ordene han hadde lest tidligere på kvelden, da bondekonen kom var rettet til ham.

Da presten kom tilbake til kirken og julegudstjenesten var over, lukket han seg inne på arbeidsværelset og prøvde å få ned på papiret det forunderlige som fylte han. Det var noe selsomt som fylte presten – et virkelig julemirakel. Men hvordan det enn var, så ville ordene bare forme seg til verselinjer. Og da den sene morgendemringen kom, oppdaget Mohr at han hadde skrevet et dikt.

Tidlig om morgenen gikk Josef Mohr opp til Arswald hvor vennen, Franz Xavier Gruber bodde. Gruber var kantor i kirken og musikklærer. Presten fortalte om diktet som hadde kommet til ham i løpet av natten.
Gruber leste diktet mange ganger og utbrøt; ”Kjære prest! Dette er den julesalmen vi har manglet! Den forteller om vinterens skjønnhet og Betlehems under – om Josef og Maria og Jesusbarnet – om verdens frelser. Men enda er den ingen salme, kun et dikt som mangler melodi, sa presten.

Gruber hadde skrevet noen melodier før, så presten regnet med at det ikke ble så vanskelig nå heller. En time senere satt læreren ved sitt spinett – det fineste møbelet i huset. Hendene gled lett over tangentene og tone drog tone med seg og skapte en vakker melodi.

Lite ante de to vennene, at det julaften 1818 var skapt en udødelig lovsang – en hymne som skulle bli sunget i alle land hvor julen feires.

Og enda mindre ante de at det var fire små barn, som en dag skulle føre sangen på de første trinn på veien til berømmelse.

De fire små barna sang som nattergaler, brukte folk å si. Foreldrene til barna var handelsreisende og hanskemakere. Barna var ofte med til markedene. Som alltid når de kjedet seg eller var lei seg, sang de. Og den sangen de oftest sang og var mest glad i var ”Himmelsangen”. De fire barna merket snart at ”Himmelsangen” hadde stor virking på folkene. De stanset og lyttet forundret til den vakre sangen. En fin gammel herre kom en dag bort til barna og snakket til dem. Han fortalte at han var musikkdirektør og ga dem og foreldrene hver sin billett til en stor konsert hvor han skulle være dirigent. Barna hadde aldri tidligere vært på noe liknende og satt fortryllet og lyttet til musikken. Og så hendte det utrolige, dirigenten vendte seg mot publikum og ba om stillhet. Så fortalt han at det var fire små søsken i salen med de vakreste stemmer, og han trodde nok at de ville synge ”Himmelsangen” for de konglige majesteter, kongen og dronningen av Sachsen og for alle andre som var tilstede.

Dronningen av Sachsen inviterte barna til å synge ved Gudstjenesten i slottskapellet på Pleisenburg, den Sachsiske kongens residens, julaften 1832. Gudstjenesten ble avsluttet med at de fire barna sang ”Himmelsangen” eller som vi kaller den ”Glade jul, hellige jul”. Den julekvelden tok sangen farvel med barna og bega seg i all stillhet på vandring over hele jorden.